«Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det födt dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren» (Luk 2,10-11). [0]
Mennesket lever i frykt. Fra vuggen til graven frykter det for alle mulige ting. Spebarnet frykter at det ikke skal få nok mat og omsorg. 5-åringen frykter mörket. l0-åringen frykter for ikke å bli godtatt av sine klassekamerater. Tenåringen frykter for framtiden, for atomkrig og miljökatastrofer. Når vi blir eldre, frykter vi for at vi ikke skal få jobb, at vi ikke skal få ökonomien til å strekke til, at det skal hende barna noe o.s.v. Når vi blir enda eldre, frykter vi for sykdom, for at vi må tilbringe våre siste år i sengen, for ensomheten o.s.v. Hele livet frykter vi döden. Og framfor alt: Hele livet frykter hvert menneske for den dagen da det må stå til regnskap for livet sitt. [1]
Midt inn i denne fryktens verden forkynner engelen sitt glade budskap – den förste julepreken som ble holdt på jorden: «Frykt ikke!». Menneske, du behöver ikke frykte! Du behöver ikke frykte for alt det som virker så farlig og skremmende. Du behöver ikke frykte for hva framtiden vil bringe. Du behöver ikke frykte for döden og dommen. Hvorfor trenger jeg ikke frykte? Fordi Frelseren er födt. Kristus, Herren, har antatt menneskenatur. [2]
Den dypeste årsaken til all frykt er synden. På grunn av synden frykter det naturlige mennesket for Gud. Gud står for det naturlige mennesket som en streng dommer som gjennomskuer alle dets tanker, ord og gjerninger. Spesielt når det möter motgang i livet og lider nöd, tenker det naturlige mennesket at Gud er vred. Også de kristne blir ofte plaget med slike tanker. I stedet for å finne vår tröst i Gud, fyller tanken på Gud som dömmer våre synder, oss med frykt. [3]
En bedre og sikrere grunn til glede for oss mennesker kan derfor ikke finnes enn i dette at vi forstår at vi ikke behöver frykte for Gud, at han ikke er vred på oss, men at han tvert imot er glad i oss og ikke vil noe annet enn at vi skal ha det godt. [4]
Fins det en grunn til glede? Kan vi väre sikker på at Gud ikke er vred på oss, men elsker oss? Ja, for Frelseren er födt, han som er Kristus, Herren. [5]
Som en fölge av syndefallet havnet menneskene i en elendig situasjon. I stedet for å vende tilbake til Gud etter at de hadde syndet, flyktet de fra Gud. Deres höyeste önske var at det ikke fantes noen Gud. [6]
Hva gjorde Gud? Hevnet han seg på menneskene? Eller overlot han dem til seg selv og sin egen elendighet? Eller sa han til dem at de kunne få komme tilbake til ham dersom de oppfylte en mengde betingelser först? Eller åpenbarte han seg for dem i sin veldige majestet for å tvinge dem tilbake til seg? Nei, ingenting av dette gjorde Gud. Tvert imot bestemte han allerede fra evighet av i sin store nåde at han selv ville stige ned til jorden. Og för han kom, sendte han stadig nye budbärere som skulle forkynne om hans komme slik at de menneskene som levde för han kom, ikke skulle leve i frykt, men se fram til den dagen med glede. [7]
Den förste julenatten kom han! «I dag er det födt dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.» Da tiden var inne, kom han til jorden, en stille natt for snart 2000 år siden. Og han kom ikke i sin veldige majestet. Han kom ikledd vårt kjött og blod, som et lite menneskebarn lik alle andre menneskebarn, som sönn av en kjödelig mor. Og det er som om dette barnet sier til oss: Dere frykter for å komme til meg. Dere flyktet fra meg og var redd for meg. Se, nå er jeg kommet til dere, ikke vred, men vennlig, ikke som deres fiende, men som deres venn, ikke som deres dommer, men som deres bror, ikke omgitt av en veldig makt og majestet, men som et lite, hjelpelöst barn. Vil dere ennå frykte for Gud? Vil dere ennå flykte fra ham? Se, her er jeg, deres Gud. Om dere vil vite hvilke tanker Gud har om dere, så se på meg. Den som ser meg, ser Faderen, for jeg og Faderen er ett. Som jeg er, slik er også Gud. Slik som jeg smiler til dere, slik smiler også Gud til dere. Like lite som dere trenger å frykte for meg, et lite barn, like lite trenger dere frykte for Gud. Så se nå på meg, og forstå at jeg er deres Gud, og at jeg elsker dere med en evig kjärlighet. [8]
Hva kan vi annet enn å juble av glede? Etter at Jesus er födt, er all grunn til frykt, angst og sorg tatt bort. Vi trenger ikke lenger frykte for Gud, for nå vet vi at Gud er glad i oss. Vi trenger ikke lenger frykte for våre synders skyld, for nå vet vi at han som skal väre vår dommer, er også vår frelser. Vi trenger ikke lenger sörge over denne verdens elendighet, for nå vet vi at snart skal han som en gang kom som et lite barn, komme igjen i sin himmelske herlighet og forlöse oss fra alt ondt. [9]
«Frykt ikke!» sa engelen til hyrdene på marken. Og Paulus sier til oss alle: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» Ja, la oss glede oss, for nå er det födt oss en frelser i Davids by, en frelser som er Kristus, Herren. [10]