I tacksamhet över våra många norska och danska läsare och som en nyttig övning i det norska språket för de svenske, publicerar vi här första delen av en artikel, som tidigare varit publicerad i den norska tidskriften Chronos.
Det förste vi da må ta for oss, er Bibelen, den Hellige Skrift. Det er denne som lärer oss om Gud, om hvem han er og om hans egenskaper. Videre er det den som forteller hva den kristne skal tro om skapelsen og frelsen etc. [0]
Norm og kilde for hva som er kristendom
Det er helt naturlig for vårt emne at vi begynner med Bibelen, for det er jo den som avgjör hva som er kristendom. Men denne opplagte sannhet er underlig nok ikke selvsagt for alle. Mye bringes til torgs i våre dager som bärer navn av å väre kristendom, men som ikke er et referat eller utdrag av hva Bibelen lärer, men hva man höyst subjektivt mener og tenker om visse spörsmål. [2]
Ennå finnes det mennesker som tror at kristendom bare er å väre snill, hjelpsom og gavmild. Går man inn i dette skjema, er alt i orden, og man kan spinne videre på dette motiv. Men kristendom er jo mye, mye mer, og det som avgjör spörsmålet, er altså Bibelen. Den er kilden til vår kunnskap om den ene, sanne Gud og om Hans vilje. Kristendommen handler om sannheten – sannheten om både Gud og mennesket. For å få del i denna sannhet, må man altså gå til kilden, som er Guds eget ord. Bare Gud vet hvem han selv er, og hvem vi er. Vi må altså gå til ham selv for å få vite. Og Han har kunngjort sin vilje i Bibelen, i den Hellige Skrift. [3]
I og med at det er Bibelen som er norm og kilde for hva som er kristendom, kan det som påstås å väre kristendom, kontrolleres. Det finnes en norm, et kriterium, som avgjör om det man förer fram som kristendom virkelig er hva det gir seg ut for å väre. Det er ikke spörsmål om hva som er sant for meg (det er jo så alminnelig å hevde dette i dag). Her dreier det seg ikke först og fremst om hva jeg tror på, hva jeg mener er riktig, men om hva som objektivt er det rette, hva som objektivt er kristendom, d.v.s. Bibelens läre. [4]
På menneskelig språk
Bibelen lar seg studere av mennesker. Gud har ikke gitt sitt ord via en hemmelig kode eller et slags siffersystem, som man ikke kan komme til rette med, men han har åpenbart sin vilje og gitt oss sin undervisning på et vanlig, enkelt menneskelig språk. Riktignok ikke på en og samme tid på alle språk, slik at vi alle fikk Bibelen på vårt eget morsmål fra begynnelsen av. Nei, men han valgte å åpenbare sin vilje ved hjelp av det hebraiske, arameiske og greske språkets grammatikk og uttrykksmidler. Det er imidlertid ikke et hemmelig språk. Her dreier det seg ikke om en slags mysterie-religion med et hemmelig språk som bare de innvidde får tak i. Det er ikke bare enkelte få mellommenn som sitter inne med de magiske formler og som kjenner Guds vilje. Ordet og undervisningen er gitt oss på kjente språk. Vi kjenner både språkenes grammatikk, syntaks, setningsoppbygging etc. [6]
Man kan altså ransake og studere den hellige skrift og på den måten finne ut av Bibelens innhold og ta del i det. Sant nok kan ikke alle av oss gå til grunnteksten og lese t.eks. hebraisk, men det er nok av dem som kan det. Og de som har arbeidet med grunnteksten, har også värt flittige til å oversette Bibelen til et mangfold andre språk. Så er da Bibelen blitt verdens mest oversatte bok. [7]
Nå skal man väre klar over at en oversettelse aldri blir like fullkommen som originalen. Ved hver oversettelse er det större eller mindre brist, og derfor er det av veldig stor verdi at de kristne i sitt samfunn, altså disse som er forpliktet på kristendommen og vil väre dens forsvarere, alltid har anledning til å kunne oppsöke andre kristne som kan lese Bibelens grunntekst. [8]
Hvordan skal Bibelen tolkes?
Det har ofte gått troll i selve ordet å tolke. Mange mener at en eller annen som duger skal gi personlig farge til tekstens inngold, og dette skal man endog kunne gjöre så personlig at sammenhengen mellom ordet og tolkningen ikke alltid er så lett å finne. Men det er jo ikke meningen. Å tolke Skriften på en rett måte, vil ikke si at man omtolker eller forandrer innholdet, men tvert om legger fram og redegjör for den av Gud bestemte mening så nöye og enkelt som vel mulig. Her skal man ikke lete etter en skjult eller en helt annen mening enn den som enkelt og naturlig står der. Man skal ta ordene, grammatikken og syntaksen alvorlig. [10]
Man skal derfor tolke Bibelen naturlig, bokstavelig. Dette siste uttrykk må ikke misforstås dit hen at vi aldri skal kunne anvende bilder og overfört betydning. Det eksisterer jo en rekke uttrykksmidler som liknelser, metonymiser eller hyperboler (= stilistisk talefigur) osv. Å tolke naturlig innebärer at man lar historiske redegjörelse får stå som det den er. [11]
Når man så tolker Bibelen, kan det hende man mener å oppdage motsigelser eller får store vanskeligheter med å forstå. Går man så til Bibelens egen undervisning om seg selv, finner man at alt i Skriften er utgått fra Gud, fra Hans munn. Det dreier seg m.a.o. om Åndens tale, og vi förstår snart at alle motsigelser vi synes å finne, bare er tilsynelatende. For Gud taler ikke motsigelse. Gud er Sannheten. Han taler ikke med to tunger og i strid med seg selv. Han lyger aldri. Og Sannheten er en. [12]
Motsigelser i Bibelen?
Men det vi opplever som motsigelser, hvordan skal vi komme til rette med det? Her må vi erkjenne at det finnes motsigelser som fornuften aldri vil kunne komme til rette med. Etter syndefallet er vår fornuft ikke intakt eller ren, den er uren og forblindet, åndelig förmörket. Derfor vil visse bibelske sannheter aldri kunne stå helt motsigelsesfritt for fornuften i denne verden. Vi kan nevne noen eksempler til belysning av dette: [14]
Bibelen lärer klart og tydelig at Gud er en, et eneste vesen, og samtidig tre personer. Fornuften kan gjöre narr av og spotte slik läre, og det har den ofte gjort. Den sier at dette er nonsens og fullstendig absurd. Det går da ikke an å dyrke en eneste Gud å väre strengt monoteistisk, mens vi samtidig påstår at Gud er tre personer, og streker under at Faderen er én person, Sönnen en annen og Ånden en tredje, at det altså dreier seg om tre forskjellige personer, men allikevel fremdeles bare én Gud. Og disse tre er ikke hver for seg en tredjedel av guddommen, men hver og en er helt og fullstendig Gud. Enda dreier det seg som sagt ikke om tre guder. Vår fornuft kan aldri fatte dette! [15]
Men det vil ikke si at Bibelens fremstillning av Gud er selvmotsigende og dunkel. Nei, den er helt tydelig og klar. Bibelen lärer at Gud er ett guddomsvesen, ikke tre. [16]